I dag har vi vært på den ordinære ultralyden. Jeg (Tove) var veldig nervøs før dagen i dag. Jeg har slitt en del med kroppen i det siste og jeg har heller ikke kjent særlig liv den siste uken. Men vi så raskt hjerteslag på skjermen! Heldigvis! Han var, som sist, veldig rolig til å begynne med før han bevegde seg mer og mer utover i ultralyden. På et tidspunkt lå han helt strak med kroppen! Hendene var strukket ut og føttene var helt strukket ut. Har aldri sett noe lignende!!! Han lå også å kjærtegnet magen min og han hadde hendene flere ganger opp til ansiktet. Ultralydlegen sa at bevegelsene til Nuunu var aldeles perfekte og det var godt å høre. Han lå imidlertid veldig dårlig til. Han hadde morkaka mellom seg og magen min, samt at han lå med ryggen til magen min (og kikket mot ryggraden). Han var rett og slett ikke fotogen i det hele tatt mente hun! Men hun fikk da lurt det til ved å ta ultralyd fra siden. Hun kikket på hjertet og på nyrene, på urinveiene og magesekken, og så begynte hun å se på hodet. Og hun kikket og kikket på hodet. Hun målte og målte en gang til også. Så kikket hun på oss og sa helt ærlig at hun ville ha en second opinion angående noe som kunne ligne en svulst eller cyste på hjernen til babyen! Hun sa at dette kunne være synsbedrag, det kunne være noe som gikk over av seg selv før fødsel og det kunne være dårlige nyheter, men vi fikk ikke lov til å engste oss før de hadde tatt en grundigere kikk. Vi følte oss helt ærlig beroliget og stresset ikke særlig. Det kom inn en ny lege og sammen kikket de på skjermen, før de kom til konklusjonen om at det hele var et synsbedrag og at alt var i skjønneste orden. PUH!
Deretter skulle vi se etter hva slags kjønn det var. De la apparatet til slik at vi kunne se om vi så det selv. Jeg så det umiddelbart, mens Levi ikke helt skjønte hva som var hva på skjermen! Hehe! Det var imidlertid ingen tvil når vi fikk forklart hva vi så på skjermen. Vi venter en liten skjønn og aktiv GUTT! Gleden er stor, men jeg innså på vei hjem at gleden hadde vært like stor om vi ventet ei jente!!! Vi fikk ingen bilder fra ultralyden i og med at Nuunu ikke var så fotogen... Men til gjengjeld får vi komme tilbake om 2,5 uke for en ny ultralyd! Det takket vi JA til :-) Vi gleder oss til å treffe HAN igjen!!!
Ja, en liten ting til. Også på denne ultralyden mente de at vi ikke har kommet så langt som vi selv trodde, så ny termin er 28. oktober! Vi ble dermed flyttet 7 dager tilbake!
mandag 23. mai 2011
fredag 13. mai 2011
Jeg har en kickboxer i magen!!!!!
De siste 10 dagene har jeg kjent noe som kan være antydninger til liv i magen, men det har vært veldig sporadisk og veldig vagt. Det føles nesten som om små luftbobler "sprekker" mot magen. I morges kjente jeg de første "klare" tegnene på liv i magen. Den første timen på jobb var det et utrolig leven i magen. Jeg følte at jeg ble sparket, slått OG lugget fra innsiden! Etter dette har det vært stille. Levi prøvde desperat å få til flere spark før middag, men heller ikke det gikk. Etter litt godterispising i kveld, kom bevegelsene i magen tilbake. Nå kjenner jeg masse liv igjen. Alle jeg har snakket med anbefaler å legge seg ned på ryggen for å kjenne bevegelsene best, men jeg kjenner de faktisk mye bedre når jeg sitter.
Før Levi dro sørover i dag, tok vi et nytt magebilde. Jeg ser høygravid ut, og lurer på om jeg venter litt med å legge ut bildet... Hehe! Jeg fikk han til å prøve å ta flere bilder (hvor jeg bl.a. holdt pusten og prøvde å holde inn magen), men jeg ble like høygravid på alle bildene... :-)
Før Levi dro sørover i dag, tok vi et nytt magebilde. Jeg ser høygravid ut, og lurer på om jeg venter litt med å legge ut bildet... Hehe! Jeg fikk han til å prøve å ta flere bilder (hvor jeg bl.a. holdt pusten og prøvde å holde inn magen), men jeg ble like høygravid på alle bildene... :-)
søndag 8. mai 2011
Tilbake etter en stille periode!
Jeg synes de første tre månedene sneglet seg avgårde. Tiden sto nærmest stille og jeg gledet meg til den dagen vi kunne fortelle det til folk rundt oss. Og jeg var bekymret på tanken på at dette ikke gikk veien. Etter uke 12 har tiden gått utrolig raskt! I morgen starter vi vår 18. uke, og plutselig er vi i uke 20 og halvveis. I morgen er det også to uker til ordinær ultralyd og det gleder vi oss veldig til.
Formen er imidlertid ikke så mye å skrive hjem om... Jeg har slitt med vondt bekken (bekkenløsning) i flere uker allerede og nå er det så ille at jeg må støtte meg til vegg/rekkverk/annet tilgjengelig for å bevege meg i perioder. På gåturer bruker jeg staver å støtte meg til. Jeg har fått anbefalt å bruke krykker i de verste periodene, men hva er definisjonen av "verst". "Når er nok nok?" er vel spørsmålet jeg funderer litt på om dagen. Jeg har i løpet av helgen konkludert med at "nok er nok" nå. Jeg har sluttet å trene som jeg gjorde tidligere. Jeg trener nå det jeg kaller "kjærringtrening". Det var ikke et positivt ladet ord i utgangspunktet, men jeg ser jo at det fungerer! Det blir gåturer i mjukt terreng (IKKE asfalt) med staver og yoga, uttøyning og trening av bekkenet fremover. Jeg gjør også dette i fellesskap med andre på tirsdag og torsdag på dagtid når jeg har tid (det er ikke særlig ofte egentlig). Siste uke med hele tre rettssaker (hvor vi holdt på fra 09 til 15.30 på alle), så innser jeg at jeg har ikke energi til å holde på særlig lenger. Jeg har brukt helgen til å sove, men får bare ikke mer energi. Jeg er rett og slett tappet og tom! Akkurat nå er jeg lei av å ha vondt og jeg er lei av å være trøtt. Jeg er lei av å ikke kunne hjelpe Levi mer med alt arbeidet vi MÅ få gjort med hus og tomta.
Men det skjer positive ting om dagen også! På tirsdag la jeg meg med "flat" mage og jeg våknet opp på onsdag med en liten kul på magen. Må vel etterhvert legge ut et nytt magebilde. De neste dagene skal jeg rydde litt i klesskapet og si farvel til de fleste bukser og skjørt (som nå er vonde å ha på seg). Så får jeg vel ta meg en tur på mammaklærshopping om ikke så lenge!
Formen er imidlertid ikke så mye å skrive hjem om... Jeg har slitt med vondt bekken (bekkenløsning) i flere uker allerede og nå er det så ille at jeg må støtte meg til vegg/rekkverk/annet tilgjengelig for å bevege meg i perioder. På gåturer bruker jeg staver å støtte meg til. Jeg har fått anbefalt å bruke krykker i de verste periodene, men hva er definisjonen av "verst". "Når er nok nok?" er vel spørsmålet jeg funderer litt på om dagen. Jeg har i løpet av helgen konkludert med at "nok er nok" nå. Jeg har sluttet å trene som jeg gjorde tidligere. Jeg trener nå det jeg kaller "kjærringtrening". Det var ikke et positivt ladet ord i utgangspunktet, men jeg ser jo at det fungerer! Det blir gåturer i mjukt terreng (IKKE asfalt) med staver og yoga, uttøyning og trening av bekkenet fremover. Jeg gjør også dette i fellesskap med andre på tirsdag og torsdag på dagtid når jeg har tid (det er ikke særlig ofte egentlig). Siste uke med hele tre rettssaker (hvor vi holdt på fra 09 til 15.30 på alle), så innser jeg at jeg har ikke energi til å holde på særlig lenger. Jeg har brukt helgen til å sove, men får bare ikke mer energi. Jeg er rett og slett tappet og tom! Akkurat nå er jeg lei av å ha vondt og jeg er lei av å være trøtt. Jeg er lei av å ikke kunne hjelpe Levi mer med alt arbeidet vi MÅ få gjort med hus og tomta.
Men det skjer positive ting om dagen også! På tirsdag la jeg meg med "flat" mage og jeg våknet opp på onsdag med en liten kul på magen. Må vel etterhvert legge ut et nytt magebilde. De neste dagene skal jeg rydde litt i klesskapet og si farvel til de fleste bukser og skjørt (som nå er vonde å ha på seg). Så får jeg vel ta meg en tur på mammaklærshopping om ikke så lenge!
fredag 15. april 2011
Innkjøp av klær
Jeg og Levi elsker å være ute. Allerede noen dager etter at vi fikk positiv graviditetstest, så begynte jeg å kontakte Bergans, Norrøna og Stormberg for å få de til å lage turklær for gravide. Svarene jeg fikk var ikke akkurat oppløftende. Jeg ble nemlig henvist til å bruke herrebukser i størrelse XL! DET går jo bare ikke!!!
Så i kveld har jeg svidd av noen kroner på Mountain Mama som selger turklær for gravide. Gjett om jeg gikk berserk?! Gleder meg veldig til å bruke denne buksa i sommer:

Og med det samme jeg var i gang med shoppinga, måtte jeg kjøpe noe til Nuunu. Det er vel ingen tvil om at babyen er nødt til å være med på friske aktiviteter allerede som nyfødt! Da må han ha ei babytrøye hvor det står "C is for carabiner"!!! Søt, ikke sant?!

Cute ;-)
Så i kveld har jeg svidd av noen kroner på Mountain Mama som selger turklær for gravide. Gjett om jeg gikk berserk?! Gleder meg veldig til å bruke denne buksa i sommer:

Og med det samme jeg var i gang med shoppinga, måtte jeg kjøpe noe til Nuunu. Det er vel ingen tvil om at babyen er nødt til å være med på friske aktiviteter allerede som nyfødt! Da må han ha ei babytrøye hvor det står "C is for carabiner"!!! Søt, ikke sant?!

Cute ;-)
fredag 8. april 2011
Enda en smugtitt
I dag kl 06.45 kjørte vi til St.Olav hospital for ny ultralyd. Allerede 7.40 ble vi tatt med inn og undersøkelsen satte i gang. Vi har kommet inn i et forskningsprosjekt på svangerskapsforgiftning og vi ville gjerne delta i undersøkelsen (og få en ekstra ultralyd). Først var det et lite intervju om graviditeten, tidligere medisinsk historie, om svangerskap i min familie osv. Så var det urinprøve og blodprøve OG ultralyd.

Her er lille nurket vårt! Til venstre ligger hodet. I tillegg ser dere at Nuunu hilser til oss. Han holder venstre arm oppe mot hodet og man kan se antydninger til fingrene. Helt til høyre (i øvre hjørne) ser dere føttene som krøller seg oppover. Hele fosteret ble undersøkt fra topp til tå og alt så helt greit ut! Ti fingre og ti tær og ellers fin og flott. Til å begynne med lå han (en baby = han) helt rolig, men underveis i undersøkelsen våknet han skikkelig. Han sparket og vrei seg rundt. Plutselig så vi magen og rett etterpå så vi rett i ryggraden. Og da vi skulle ha ultralyd underfra, så vi bare to føtter (og ti tær) som trommet mot oss. Han sparket også føttene mot hverandre og det var visst vanlig på dette stadiet i graviditeten. Hjertet slo som bare det og lå nå på 164 slag i minuttet. En stor kontrast til min puls som var på 52!
Lille Nuunu er imidlertid fortsatt liten. Han er fortsatt bare ca 5 cm fra hode til rompe (litt vanskelig å måle hode til tå enda). Og også denne gangen fikk vi beskjed om at vi ikke var så langt på vei som vi trodde og heller ikke så langt på vei som forrige ultralyd viste. Vi får en endelig beregning på termin ved neste ultralyd som finner sted 23. mai. Vi gleder oss allerede til å treffe Nuunu igjen :-)
Magen har ikke vokst særlig mye enda. Faktisk er den MYE MINDRE enn på lenge!!! Se bare den store kontrasten til bildet på to innlegg under! Oppblåstheten er tilstede etter måltid, men døgnet-rundt-oppblåstheten er heldigvis borte!

Nå venter vi spent på at magen skal bli større og at vi får de første sparkene fra Nuunu. Både jeg og Levi har kjent noe som kan ligne på spark ved å trykke hardt på magen, men det kan godt ha vært noe annet også :-) Pulsen til Nuunu har jeg imidlertid allerede kjent gjennom magen. Det er spennende tider fremover!

Her er lille nurket vårt! Til venstre ligger hodet. I tillegg ser dere at Nuunu hilser til oss. Han holder venstre arm oppe mot hodet og man kan se antydninger til fingrene. Helt til høyre (i øvre hjørne) ser dere føttene som krøller seg oppover. Hele fosteret ble undersøkt fra topp til tå og alt så helt greit ut! Ti fingre og ti tær og ellers fin og flott. Til å begynne med lå han (en baby = han) helt rolig, men underveis i undersøkelsen våknet han skikkelig. Han sparket og vrei seg rundt. Plutselig så vi magen og rett etterpå så vi rett i ryggraden. Og da vi skulle ha ultralyd underfra, så vi bare to føtter (og ti tær) som trommet mot oss. Han sparket også føttene mot hverandre og det var visst vanlig på dette stadiet i graviditeten. Hjertet slo som bare det og lå nå på 164 slag i minuttet. En stor kontrast til min puls som var på 52!
Lille Nuunu er imidlertid fortsatt liten. Han er fortsatt bare ca 5 cm fra hode til rompe (litt vanskelig å måle hode til tå enda). Og også denne gangen fikk vi beskjed om at vi ikke var så langt på vei som vi trodde og heller ikke så langt på vei som forrige ultralyd viste. Vi får en endelig beregning på termin ved neste ultralyd som finner sted 23. mai. Vi gleder oss allerede til å treffe Nuunu igjen :-)
Magen har ikke vokst særlig mye enda. Faktisk er den MYE MINDRE enn på lenge!!! Se bare den store kontrasten til bildet på to innlegg under! Oppblåstheten er tilstede etter måltid, men døgnet-rundt-oppblåstheten er heldigvis borte!

Nå venter vi spent på at magen skal bli større og at vi får de første sparkene fra Nuunu. Både jeg og Levi har kjent noe som kan ligne på spark ved å trykke hardt på magen, men det kan godt ha vært noe annet også :-) Pulsen til Nuunu har jeg imidlertid allerede kjent gjennom magen. Det er spennende tider fremover!
torsdag 31. mars 2011
Ferdig med første trimester!!!

Det er vi i 12. uke og vi føler vi kan puste litt ut. Sjansen for at det går galt i dette svangerskapet minsker for hver dag nå! Vi har jo hørt at sjansene for at det går galt minsker drastisk dersom mor har masse symptomer og symptomene står i kø for å si det forsiktig!
Den siste tiden har jeg nok presset meg veldig. Jeg har sovet dårlig og jeg har ikke fått i meg den maten jeg burde få i meg. Jeg har heller ikke fått rørt meg. Samtidig har det vært et høyt press på jobb! Fritiden min tilbringes mer og mer på sofaen og jeg føler at situasjonen ligner ei boble som blir større og større, og som jeg er redd skal sprekke. En legesjekk denne uka bekrefter at urinveiene ikke har det bra, jeg har gallesyre i blodet (dog uten alt for store nivåer), blodtrykket er fortsatt veldig lavt (men er økende) og jeg er veldig sliten. Legen ville at jeg skulle sykmeldte meg helt eller delvis, men jeg nektet på dette. Så begynner kroppen å si i fra om at bobla begynner å bli for stor. Jeg får en forkjølelse, kraftig hodepine og litt feber. I tillegg har det vært mye press på jobb med oppslag i media, radiointervjuer og travle dager i retten. I dag rakk jeg ikke toget og da jeg endelig kom meg inn til Steinkjer innså jeg at saken jeg skulle i retten med var gjenglemt på Stjørdal. Himmel og jord ble satt i bevegelse og det gikk da til slutt. Da jeg satte meg inn i bilen igjen kom tårene. Jeg er så utrolig sliten. Jeg nyser konstant (noe jeg ser gravide kan gjøre) og det gjør så vondt i magen hver gang. Jeg tok det rolig på turen tilbake til Stjørdal og brukte hele 3 timer på turen (med tre lange stopp) istedet for vanlige 1 time og 15 minutt. Så i dag sendte jeg en epost til sjefen om at jeg kommer til å kontakte legen og sannsynligvis få en sykemelding (50 %) i de to ukene før påske. Jeg trenger rett og slett å komme i status quo!
torsdag 17. mars 2011
En smugtitt!
Da har vi fått en liten smugtitt på lille Nuunu! Det var utrolig spennende, men samtidig var det surrealistisk også. Det er ikke mye å se enda, men vi så det viktigste; nemlig et hjerte som slo! Og SOM det slo! Akkurat nå lå det på rundt 160 slag i minuttet. Vi kunne også se antydninger til armer og ben.
Den eneste negative beskjeden vi fikk, var at vi sannsynligvis ikke er så langt på vei som vi trodde. Vi ble flyttet litt tilbake (mellom 4-7 dager tilbake). Vi fikk også tilbud om en gratis ultralyd i uke 12 i forbindelse med et prosjekt på St.Olav rundt dette med svangerskapsforgiftning. Vi takket øyeblikkelig JA og gleder oss til å se Nuunu igjen om bare 3 uker. Ordinær ultralyd blir først i midten av mai og først da er det mulig å se hvilket kjønn h*n har!
Magen min har vært forferdelig oppblåst de siste 5 ukene. Jeg har desperat prøvd å skjule magen på jobb, men en eller annen MÅ ha begynte å lukte lunta. Jeg prøver meg ofte på hvite løgner som "åh, det skal bli godt med et glass rødvin i kveld" og lignende, og vi får håpe de tror på meg.

I går kveld var magen som en ballong. Levi tok et bilde av meg på badet og bare SE på den røde stripa som går over magen etter thights´en jeg hadde på. Men i går kveld begynte ting å skje. Jeg skal ikke gå i detaljer, men lufta forsvant i løpet av kvelden og natta. Levi våknet leende i morges og fortalte at han flere ganger hadde våknet på grunn av .... ja, lufta som måtte ut. Hehe! Jeg får vel bare skylde på at jeg er gravid! Og da jeg gikk på badet i morges så jeg at magen var borte! Nuunu er jo under 2 cm enda, så da er størrelsen på magen igjen i samsvar med størrelsen på Nuunu!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)