I dag har vi vært på den ordinære ultralyden. Jeg (Tove) var veldig nervøs før dagen i dag. Jeg har slitt en del med kroppen i det siste og jeg har heller ikke kjent særlig liv den siste uken. Men vi så raskt hjerteslag på skjermen! Heldigvis! Han var, som sist, veldig rolig til å begynne med før han bevegde seg mer og mer utover i ultralyden. På et tidspunkt lå han helt strak med kroppen! Hendene var strukket ut og føttene var helt strukket ut. Har aldri sett noe lignende!!! Han lå også å kjærtegnet magen min og han hadde hendene flere ganger opp til ansiktet. Ultralydlegen sa at bevegelsene til Nuunu var aldeles perfekte og det var godt å høre. Han lå imidlertid veldig dårlig til. Han hadde morkaka mellom seg og magen min, samt at han lå med ryggen til magen min (og kikket mot ryggraden). Han var rett og slett ikke fotogen i det hele tatt mente hun! Men hun fikk da lurt det til ved å ta ultralyd fra siden. Hun kikket på hjertet og på nyrene, på urinveiene og magesekken, og så begynte hun å se på hodet. Og hun kikket og kikket på hodet. Hun målte og målte en gang til også. Så kikket hun på oss og sa helt ærlig at hun ville ha en second opinion angående noe som kunne ligne en svulst eller cyste på hjernen til babyen! Hun sa at dette kunne være synsbedrag, det kunne være noe som gikk over av seg selv før fødsel og det kunne være dårlige nyheter, men vi fikk ikke lov til å engste oss før de hadde tatt en grundigere kikk. Vi følte oss helt ærlig beroliget og stresset ikke særlig. Det kom inn en ny lege og sammen kikket de på skjermen, før de kom til konklusjonen om at det hele var et synsbedrag og at alt var i skjønneste orden. PUH!
Deretter skulle vi se etter hva slags kjønn det var. De la apparatet til slik at vi kunne se om vi så det selv. Jeg så det umiddelbart, mens Levi ikke helt skjønte hva som var hva på skjermen! Hehe! Det var imidlertid ingen tvil når vi fikk forklart hva vi så på skjermen. Vi venter en liten skjønn og aktiv GUTT! Gleden er stor, men jeg innså på vei hjem at gleden hadde vært like stor om vi ventet ei jente!!! Vi fikk ingen bilder fra ultralyden i og med at Nuunu ikke var så fotogen... Men til gjengjeld får vi komme tilbake om 2,5 uke for en ny ultralyd! Det takket vi JA til :-) Vi gleder oss til å treffe HAN igjen!!!
Ja, en liten ting til. Også på denne ultralyden mente de at vi ikke har kommet så langt som vi selv trodde, så ny termin er 28. oktober! Vi ble dermed flyttet 7 dager tilbake!
mandag 23. mai 2011
fredag 13. mai 2011
Jeg har en kickboxer i magen!!!!!
De siste 10 dagene har jeg kjent noe som kan være antydninger til liv i magen, men det har vært veldig sporadisk og veldig vagt. Det føles nesten som om små luftbobler "sprekker" mot magen. I morges kjente jeg de første "klare" tegnene på liv i magen. Den første timen på jobb var det et utrolig leven i magen. Jeg følte at jeg ble sparket, slått OG lugget fra innsiden! Etter dette har det vært stille. Levi prøvde desperat å få til flere spark før middag, men heller ikke det gikk. Etter litt godterispising i kveld, kom bevegelsene i magen tilbake. Nå kjenner jeg masse liv igjen. Alle jeg har snakket med anbefaler å legge seg ned på ryggen for å kjenne bevegelsene best, men jeg kjenner de faktisk mye bedre når jeg sitter.
Før Levi dro sørover i dag, tok vi et nytt magebilde. Jeg ser høygravid ut, og lurer på om jeg venter litt med å legge ut bildet... Hehe! Jeg fikk han til å prøve å ta flere bilder (hvor jeg bl.a. holdt pusten og prøvde å holde inn magen), men jeg ble like høygravid på alle bildene... :-)
Før Levi dro sørover i dag, tok vi et nytt magebilde. Jeg ser høygravid ut, og lurer på om jeg venter litt med å legge ut bildet... Hehe! Jeg fikk han til å prøve å ta flere bilder (hvor jeg bl.a. holdt pusten og prøvde å holde inn magen), men jeg ble like høygravid på alle bildene... :-)
søndag 8. mai 2011
Tilbake etter en stille periode!
Jeg synes de første tre månedene sneglet seg avgårde. Tiden sto nærmest stille og jeg gledet meg til den dagen vi kunne fortelle det til folk rundt oss. Og jeg var bekymret på tanken på at dette ikke gikk veien. Etter uke 12 har tiden gått utrolig raskt! I morgen starter vi vår 18. uke, og plutselig er vi i uke 20 og halvveis. I morgen er det også to uker til ordinær ultralyd og det gleder vi oss veldig til.
Formen er imidlertid ikke så mye å skrive hjem om... Jeg har slitt med vondt bekken (bekkenløsning) i flere uker allerede og nå er det så ille at jeg må støtte meg til vegg/rekkverk/annet tilgjengelig for å bevege meg i perioder. På gåturer bruker jeg staver å støtte meg til. Jeg har fått anbefalt å bruke krykker i de verste periodene, men hva er definisjonen av "verst". "Når er nok nok?" er vel spørsmålet jeg funderer litt på om dagen. Jeg har i løpet av helgen konkludert med at "nok er nok" nå. Jeg har sluttet å trene som jeg gjorde tidligere. Jeg trener nå det jeg kaller "kjærringtrening". Det var ikke et positivt ladet ord i utgangspunktet, men jeg ser jo at det fungerer! Det blir gåturer i mjukt terreng (IKKE asfalt) med staver og yoga, uttøyning og trening av bekkenet fremover. Jeg gjør også dette i fellesskap med andre på tirsdag og torsdag på dagtid når jeg har tid (det er ikke særlig ofte egentlig). Siste uke med hele tre rettssaker (hvor vi holdt på fra 09 til 15.30 på alle), så innser jeg at jeg har ikke energi til å holde på særlig lenger. Jeg har brukt helgen til å sove, men får bare ikke mer energi. Jeg er rett og slett tappet og tom! Akkurat nå er jeg lei av å ha vondt og jeg er lei av å være trøtt. Jeg er lei av å ikke kunne hjelpe Levi mer med alt arbeidet vi MÅ få gjort med hus og tomta.
Men det skjer positive ting om dagen også! På tirsdag la jeg meg med "flat" mage og jeg våknet opp på onsdag med en liten kul på magen. Må vel etterhvert legge ut et nytt magebilde. De neste dagene skal jeg rydde litt i klesskapet og si farvel til de fleste bukser og skjørt (som nå er vonde å ha på seg). Så får jeg vel ta meg en tur på mammaklærshopping om ikke så lenge!
Formen er imidlertid ikke så mye å skrive hjem om... Jeg har slitt med vondt bekken (bekkenløsning) i flere uker allerede og nå er det så ille at jeg må støtte meg til vegg/rekkverk/annet tilgjengelig for å bevege meg i perioder. På gåturer bruker jeg staver å støtte meg til. Jeg har fått anbefalt å bruke krykker i de verste periodene, men hva er definisjonen av "verst". "Når er nok nok?" er vel spørsmålet jeg funderer litt på om dagen. Jeg har i løpet av helgen konkludert med at "nok er nok" nå. Jeg har sluttet å trene som jeg gjorde tidligere. Jeg trener nå det jeg kaller "kjærringtrening". Det var ikke et positivt ladet ord i utgangspunktet, men jeg ser jo at det fungerer! Det blir gåturer i mjukt terreng (IKKE asfalt) med staver og yoga, uttøyning og trening av bekkenet fremover. Jeg gjør også dette i fellesskap med andre på tirsdag og torsdag på dagtid når jeg har tid (det er ikke særlig ofte egentlig). Siste uke med hele tre rettssaker (hvor vi holdt på fra 09 til 15.30 på alle), så innser jeg at jeg har ikke energi til å holde på særlig lenger. Jeg har brukt helgen til å sove, men får bare ikke mer energi. Jeg er rett og slett tappet og tom! Akkurat nå er jeg lei av å ha vondt og jeg er lei av å være trøtt. Jeg er lei av å ikke kunne hjelpe Levi mer med alt arbeidet vi MÅ få gjort med hus og tomta.
Men det skjer positive ting om dagen også! På tirsdag la jeg meg med "flat" mage og jeg våknet opp på onsdag med en liten kul på magen. Må vel etterhvert legge ut et nytt magebilde. De neste dagene skal jeg rydde litt i klesskapet og si farvel til de fleste bukser og skjørt (som nå er vonde å ha på seg). Så får jeg vel ta meg en tur på mammaklærshopping om ikke så lenge!
Abonner på:
Innlegg (Atom)