mandag 28. november 2011

Den nye hverdagen

Det er ingen tvil om at det er en ny sjef i huset. En ny epoke har begynt og vi har nå hatt over tre uker på å bli godt kjent med Mikkel. Vi begynner å kjenne igjen de forskjellige typer gråt han kommer med. De fleste gangene er det "jeg-vil-ha-pupp"-gråt, men iblant kommer det "jeg-har-vondt-i-magen"-gråt og "jeg-synes-bleien-er-litt-full-nå"-gråt! Mikkel er imidlertid en skikkelig mammagutt og lykken er å ligge ved brystet. Han kan ligge i timesvis og spise, og mamma får ikke særlig mye fritid om dagen. Om kveldene begynner han spisingen i 18-tiden og da spiser han omtrent konstant til kl 22. Samtidig er han da så mett at han kan sove til kl 02. Deretter er det amming rundt hver halvannen time resten av natta. På formiddagen er det intens spising fra kl 09.30 til kl 11. Deretter kan det bli en liten pause før det blir spising hver time/hver halvannen time frem til kl 18 igjen.

Vel, nå våkner Mikkel i hengevogga si! På tide å ta han opp :-)

søndag 13. november 2011

3. november 2011 (03.11.11)



- 3. november 1903 blir Panama et selvstendig land
- 3. november 1906 ble morsesignalet SOS vedtatt som internasjonalt nødsignal
- 3. november 1957 ble Sputnik 2 skutt opp i rommet med hunden Laika ombord
- 3. november 1967 ble verdens første hjertetransplantasjon gjennomført
- 3. november 1977 ble mammas venninne Heidi Mæhre født
- 3. november 2004 vant George W Bush gjenvalg som president

Raymond og Roy har navnedag denne dagen (men dagen før har mamma navnedag)!

3. november 2011 var en nydelig dag med blå himmel og flott høstsol. Høyeste temperatur denne dagen var 11 grader og den laveste temperaturen var 1 plussgrad.

Og akkurat denne dagen var vi så heldige å få nettopp DEG inn i livet vårt! <3

søndag 6. november 2011

Mikkel har kommet til verden!

Ja, da har Mikkel kommet til verden, og vi har rukket å komme oss hjem. Akkurat nå koser vi oss den første kvelden sammen hjemme. Mikkel, Levi og Tove :-)

Fødselshistorien kan alltid være greit å skrive litt om. Ikke bare for å fortelle hva som skjedde, men også for å bearbeide opplevelsen. Fødselen ble ikke helt som vi hadde forventet dessverre, men akkurat nå klarer vi å nyte premien etter opplevelsen i alle fall. Fødselen ble preget av en veldig lang latensfase (altså fasen fra 0 cm til 4 cm åpning i livmormunnen/livmorhalsen). Den varte rett og slett fra 6. oktober til 3. november... Jeg hadde i denne perioden mye rier og de kunne være regelmessige hvert 4. minutt over flere døgn. Det ble lite søvn og mye smerter. Søndag 30. oktober begynner riene å bli mer og mer smertefulle. Det blir mindre og mindre søvn, men riene "tar ikke av". Jeg begynner å bli skikkelig sliten og bekymret over hvordan dette skal gå. Hvordan skal jeg ha krefter til å gå gjennom en fødsel? Riene fortsetter mandagen og tirsdagen. Natt til onsdag er de kraftige og jeg ringer jordmor. Hun kommer tidlig om morgenen og finner bare 2 cm åpning. Riene er fortsatt svake til tross for at de er rimelige smertefulle. Utover onsdagen får jeg en vond magefølelse. Jeg blir redd for å ikke kunne gjennomføre en hjemmefødsel siden jeg knapt har sovet på flere døgn. Kroppen klarer ikke å holde på mat og jeg er skikkelig slapp. Utover ettermiddagen kjører vi til St. Olav hospital hvor vi får en kontroll. De ber oss ta en liten tur ut for å se om riene øker eller minker. I løpet av denne perioden øker de, men de er fortsatt uregelmessige. Siden det er stille på fødeavdelingen får vi velge om vi vil tilbringe natten på føden eller om vi vil reise hjem. Vi velger å bli. Ingen av oss tror særlig på at det skal bli baby i løpet av natta.

Etter innsjekking på føden, tar jeg et langt bad. Det kommer noen rier, men etter badet blir det rolig. Jeg og Levi legger oss begge til å sove. Levi sovner momentant etter å ha vært våken i over halvannet døgn. Jeg sovner innimellom riene, men våkner stadig vekk av rier. Når klokka har passert 03 blir jeg sjekket igjen. Nå er det plutselig 6 cm åpning og riene kommer kjappere og kjappere. Når klokka nærmer seg 04 er det knapt pause mellom riene. De kommer hele tiden og jordmor er inne til oss nesten hele tiden fordi pulsen til babyen i magen er veldig lav. Og ikke minst; den synker stadig. Pulsen var på 150 da vi kom og rundt halv fem husker jeg at jeg kikker på registreringen og ser at pulsen er på 62! Det blir skummelt for både meg og Levi. Det var kun han, meg og jordmor på ei koselig fødestue med dunkel belysning. Hun slår imidlertid full alarm mellom 04 og 04.30 og plutselig er rommet forandret til ei operasjonsstue med 5-8 personer tilstede. Senga jeg lå i, er plutselig et operasjonsbord og jeg har en gynekolog i enden av senga. Både jeg og Levi får informasjon om at det sannsynligvis blir keisersnitt. Det er hektisk og smertene er uutholdelige. Jeg prøver lystgass innimellom, men det fungerer dårlig. Den får meg imidlertid til å puste bedre. På et tidspunkt slår de av lystgassen og slår på ren oksygen slik at jeg skal få pustet skikkelig. Det neste jeg får med meg er at noen sier at "vi har ikke tid til keisersnitt, barnet må ut nå". Gynekologen måler en mormunnsåpning på ca 7 cm og han åpner de siste 3 cm med hendene før han fester ei tang på hodet til babyen og får han ut. Når lille Mikkel blir født kl 05.11 om morgenen denne flotte høstdagen, får han en Apgar score på hele 9! Dette er en liten tøffing! Fem minutter senere scorer han 10 av 10 mulige poeng!

Etter at Mikkel har kommet til verden får jeg noen blødninger, jeg har brukket/bristet halebeinet og de har klippet meg for å komme til med tangen. Jeg er litt overvelmet det første døgnet og er uendelig glad for at pappaen til Mikkel er den han er! Levi var barnepleier for Mikkel og han var sykepleier for meg. I tillegg til god mental støtte de første dagene etterpå. Jeg hadde behov for å snakke gjennom hendelsen og har fortsatt behov for det.

Samtidig er premien etter fødselen helt fantastisk. Vi har fått verdens beste sønn og kan ikke gjøre annet enn å nyte dagene.

torsdag 27. oktober 2011

En dag igjen til ultralydtermin

I morgen er det ultralydtermin, men nå kjenner jeg at jeg stresser mindre og mindre. Kanskje har jeg blitt rammet av apati? Eller kanskje har jeg bare innfunnet meg med at babyen vår kommer når han er klar for det. Jeg tror ikke han kommer til å bli så utrolig stor, siden han fortsatt synes å ha god plass i magen. I går lå han nesten annenhver time på høyre eller venstre side, så han har litt å gå på enda. Hodet ligger heldigvis fortsatt nede, så han har ikke nok plass til å snu seg HELT rundt! Dessuten kjenner jeg mindre og mindre bevegelse i bekkenet, så kanskje har hodet festet seg nå?

I mellomtiden går jeg rundt og pjusker i huset. Mye av dagene går med til å sove siden jeg sover lite om natten. De siste nettene har jeg lagt meg rundt kl 05 og i dag sto jeg opp kl 09 da jeg fikk en levering på døren på det tidspunktet. Jeg så nok ikke helt "på nett" ut da jeg åpnet døra... Fire timer er ikke nok søvn om dagen, så jeg bruker litt tid på dagen til å sove. De siste dagene har vi hatt helt fantastisk høstvær her i Trøndelag. Sola har skint fra skyfri himmel hele uka og på mandag var temperaturen opp i 15 plussgrader. Da er det forferdelig å legge seg til å sove. Særlig siden Bastian ligger og ser på meg og lurer fælt om vi ikke skal på tur snart.

Ellers tenkte jeg å dele noen bilder fra barnerommet. Det har stått klart en god stund allerede. Stellebordet ligger der med håndduk på, senga er oppreid, vogna ligger med vognpose oppi og bilstolen er klar til å festes i bilen. På tide å ta hintet, Nuunu!!! :-)





fredag 21. oktober 2011

20. oktober har kommet... og gått!

Ja, den første terminen vi fikk fra lege har passert. Nå kan fødsel skje når som helst og det er ingen tvil om at kroppen holder på å forberede seg. For to uker siden var vi til og med to ganger inne på føden for CTG-registrering. Den viste regelmessige rier som varte i 1 minutt og hvor det var 4 minutter intervall mellom de, men de økte ikke og førte ikke til noen fødsel. Fordelen er at disse riene har ført til at modning og at det var ca 1 cm åpning. Hodet er imidlertid ikke festet enda.

Riene og kynnerne har roet seg litt i ettertid og formen er fortsatt helt grei. Jeg (Tove) begynner å bli litt utålmodig, men det skyldes ikke bare det at jeg så gjerne vil møte den lille gutten vår. Jeg begynner å bli lei av å sove dårlig, ha konstant tett nese, bekkenplager, 18 kilo overvekt og tung pust!

Men vi får bare smøre oss med tålmodighet. Gutten kommer når han er klar...! I mellomtiden må man bare finne på ting. Som i dag hvor jeg har spist frokost med pappaen min, vasket huset, kjørt Levi på jobb og handlet de fleste julegavene på Vintersportmessa i Trondheim. En effektiv dag med andre ord!!! Nå koser jeg meg med litt godteri mens Levi er på "oktoberfest" med jobben! NAMNAM!

mandag 10. oktober 2011

Vi er i innspurten!

Ja, det nærmer seg virkelig termin. Det er i underkant av tre uker igjen til ultralydterminen og jeg har gått ut i permisjon. Jeg må innrømme at det var godt å avslutte på jobb... Det har vært mye å gjøre på jobb de siste ukene før permisjonen, men samtidig elsker jeg jo jobben min og det var deilig å ha noe å gjøre på dagene. Jeg er ikke en person som liker å gå hjemme tydeligvis. Den siste uken har jeg knapt vært hjemme på dagtid. Det har blitt kaffebesøk, lange gåturer ute i det herlige høstværet og litt småplukk som må fikses her og der.

Det meste er på plass til babyen kommer, men det mangler noe småtteri. Dersom noen sitter og pønsker på babygave og ønsker tips, så må dere følge med. Her er nemlig det vi kan se at vi mangler:
- Klær! Vi har kjøpt veldig lite klær etter tips fra "alle". Siden det nærmer seg kaldere tider, setter vi pris på klær i ull.
- Vippestol; dette ser jeg ei venninne (som nettopp har fått baby) bruker mye.
- Uro for å ha over vogge/matte; ja, sånn at babyen har noe å se på!

Ellers mangler vi bæremeis og turutstyr til babyen, men det kan vente litt. Dessuten ser jeg for meg at ingeniørpappaen allerede har sett for seg hva slags bæremeis han ønsker :-)

Så lille Nuunuen vår; vi er så å si klare, så nå kan du bare komme!!!

lørdag 1. oktober 2011

Endelig oktober (photoshoot)



Da er vi endelig i oktober. Måneden da vi sannsynligvis blir foreldre for første gang. Vi lurer på om det er mulig å bli mentalt forberedt på det vi skal begi oss ut på, men kommer ikke til noe særlig svar. Sannheten er vel at vi skal ut på vår mest spennende og mest uforutsigbare ekspedisjon noensinne. På tidligere ekspedisjoner har vi bilder og kart å forholde oss til, vi vet hvor utfordringene ligger, vi vet hva slags utstyr vi får bruk for og vi vet at vi har all kunnskapen som trenges. Til denne ekspedisjonen føler vi at vi kan lese og lese, men fortsatt vet vi ikke hvordan ting blir. Vi vet ikke hvordan krabaten i magen ser ut. Vi vet ikke når han kommer. Vi vet ikke om alt utstyret vi har kjøpt inn kommer til å bli brukt. Vi vet ikke hvor "skoen kommer til å trykke" (kolikk, våkennetter, urolig/rolig osv). Det vi vet er imidlertid at vi sannsynligvis kommer til å gjennomføre den ekspedisjonen i livet som vi kommer til å huske best. Og som vi kommer til å være mest stolt av. Og vi gleder oss virkelig til å hilse på nuunuen som har ligget i magen i snart 9 måneder.

I dag tok vi forresten noen bilder. Det var så fint lys på stua og vi fikk da noen fine bilder til slutt. Og magen... ja, den vokser og vokser!!!!